03

Sosial og emosjonell læring

Å håndtere og å regulere følelser og tanker om en selv

En må kunne håndtere følelser, og man må kunne kontrollere sin måte å være på. Lysten på is må kontrolleres slik at en holder seg i køen. For å kunne håndtere og å kontrollere følelser og handlinger, må man starte med å bli bevisst sine følelser. Følelser lærer vi gjennom å bli bekreftet av andre, og her står foreldre sentralt.

Følelser hos de mindre barna

«Oj, ramlet du ned fra huska og slo deg på kneet! Au! Kom her og sitt litt hos meg!» Et slikt hverdagslig samspill inneholder også læring. En lærer noe om det som skjer når en ramler av huska.

Neste gang noe tilsvarende skjer, peker barnet kanskje på et sted på kroppen og sier «Au!» før det setter seg på fanget til den voksne. Senere lærer det gjennom å høre for eksempel: «Slo du deg! Det gjorde nok vondt!», slik at det klarer å bytte ut au med: «Vondt!», pekende på stedet på kroppen.

Ofte bekrefter vi det barnet gjør eller det som skjer ved å bruke følelses ord. «Så glad du ble!», «Nå ble du lei deg». Det barnet uttrykker får en betydning, samtidig som vi gjør det forståelig ved å vise at vi forstår det barnet uttrykker.

Følelsenes ulike styrkegrader

I tillegg til å lære følelsene trenger en å lære at de kan ha ulik styrke samt at det er ulike situasjoner som utløser ulike følelser. Det er forskjell på å være litt glad og hoppende glad. Og det er ulike situasjoner som utløser det ene og det andre. Det er forskjell på hvor glad en blir for å skulle på ferietur til Dyreparken i Kristiansand og å bli med i butikken.

Følelsenes påvirkning på kropp og tanker

Sinne, lei seg og redd er følelser det også er viktig å lære seg å kontrollere. Akkurat som glede fyller en med gode ilinger i kroppen, gir det også tanker som varmer. Tankene kan også utløse ytterligere glede. Det er ikke så sjeldent at vi blir enda gladere av å tenke på det som gjør oss glade!

Følelsene sinne, lei seg og redd gjør også noe med kroppen og tankene våre, men på en litt annen måte. Tankene våre kan få oss mer sint, lei oss og redde. 

Fra barna er små er det viktig å bekrefte følelsene mer enn å spørre om de har dem. Eksempler på slike bekreftelser kan være:

  • «Jeg skjønner at du er sint fordi du ble dyttet og slo hodet i veggen»
  • «Det kan ofte være skummelt å gå bort til noen og spørre om de vil leke med en»
  • «Man blir lei seg når noen erter en»

Tanker kan forsterke følelsene

Det som utløser følelser, utløser også tanker. Det får oss til å tenke noe om oss selv. Slike tanker kan forsterke følelsene. Hva kan man tenke om det å bli dyttet som gjør at en blir enda mer sint? At det var bevisst og med hensikt, urettferdig, det var vondt og jeg skal ta igjen. Finnes det en annen måte å se det på? Den som dyttet var uheldig og skumpet borti, og hen mente det ikke og rakk ikke å be om unnskyldning før det ble reagert fra den som ble dyttet.

Ofte har vi lettere tilgang til de mer negative tankene enn de andre, de mer positive. Det er heller ikke uvanlig at vi trenger litt hjelp til finne de positive. Det kommer først etter at vi har bekreftet følelsen, og vist barnet at vi forstår hva det føler og at det gir mening.

Slik også med lei seg og redd. En blir lei seg når en blir ertet. Det kan være litt skummelt å gå bort til noen å spørre om de vil leke med en. En kan tenke at de som erter har rett; jeg er dum og det er noe alle mener, jeg er ingenting verdt, jeg er stygg og ingen vil leke med meg eller være sammen med meg.

Det er ikke alltid så enkelt i en slik erte-situasjon å tenke at det er de andre som gjør noe de ikke burde, og at en selv er god nok som en er. Det trenger barn å høre. Gjerne i kombinasjon med hva de er gode på og hva en liker spesielt godt ved dem. Og så må en som voksen ta affære i forhold til de som erter.

Hjelp i andre og gode erfaringer

Å som barn gå bort til andre for å være sammen med dem kan føre til at en blir avvist. Tanken om at de andre ikke vil leke med en forsterker redselen, og gjør at en kanskje lar være å spørre. Det kan være til stor hjelp å ha en trygg voksen som blir med bort og setter seg ned sammen med alle, og er der så lenge som det trengs.

Poenget er å gi barn erfaringer med at det kan være annerledes enn det de tenker seg. Det kan gjøre det enklere å regulere måten en reagerer på. Ingen kan tvinge noen til å tenke annerledes, men vi hjelper barn ved å gi dem andre og gode erfaringer.

Følelser hos de eldre barna

Skolen byr på utfordringer på mange plan. Ikke bare faglige, men også følelsesmessige utfordringer. Med skolen kommer ofte stress og press inn i bildet.

Mange trives med å prestere, og takler stresset på en god måte. De får daglig bekreftelser på at de er flinke gjennom å både oppleve mestring og å få gode tilbakemeldinger.

For andre er det vanskelig å prestere innenfor rammen av en akademisk sammenheng, som skolen jo er. Mange har opplevelser av både å ikke mestre og ikke få gode tilbakemeldinger på det de gjør. Som med mindre barn, vil også eldre barn ofte tenke dårlig om seg selv når de opplever å komme til kort.

Det er ikke enkelt å stå foran klassen og skulle presentere noe en har forberedt dersom tanker som at en kommer til å dumme seg ut, si noe feil, svette, rødme eller stotre. Det som begynte med at en gruet seg litt går over i redsel. Tanken om å bli hjemme fra skolen på grunn av sykdom kan synes som en god ide, men kanskje ikke på sikt?

En annen som kjenner på samme frykten for å dumme seg ut vil, i stedet for å bli hjemme, velge å stå i det. Det ble ikke perfekt det som ble presentert, men bra nok til at en fikk en god mestringsopplevelse som en kan ta med seg til neste gang.

Hvordan snakke om dette?

For å hjelpe barn og unge i slike prosesser, kan følgende fem spørsmål være en måte organisere en samtale med barnet på:

1. Hva er det som skjer / Hva er det som skal skje?

Det er viktig å få en så presis beskrivelse som mulig av situasjonen eller det som en eksempelvis skal prestere innen.

2. Hva tenker du om det?

Dette er relatert til det som skjer eller skal skje. I eksemplet over var det snakk om å skulle presentere noe for klassen. Hvor mye som blir sagt er avhengig av barnet. Det kan være at du hører at hen er redd for å si noe feil, men ikke om tankene rundt det at de andre kan begynne å le.

3. Hva kjenner du i kroppen?

Dette er en annen måte å spørre etter følelsene på. En kan selvfølgelig gjøre det også, men ved å spørre etter hva de kjenner i kroppen er det ofte enklere å svare. Noen vil kanskje svare uro eller svett i hendene, eller at hjertet slår raskere. Et oppfølgingsspørsmål kan være om det blir verre eller bedre jo mer en tenker på det. Her vil langt de fleste svare at det blir verre.

4. Hva kan du gjøre for at det skal bli annerledes?

Det mest åpenbare spørsmålet er å øve, og kanskje prøve å huske mest mulig uten å være avhengig av notater. Det er også en mulighet å snakke med noen som allerede har presentert.

5. Hvordan kan jeg hjelpe deg?

Dette spørsmålet stilles for å vise at det også kan være at andre kan bidra til at barnet klarer det bedre. Ganske åpenbart, men ikke så lett tenke seg til selv. Hvis det ikke kommer så mange forslag, kan en jo spørre om det er greit at man foreslår noe. De fleste vil si ja til det.

Å gjøre presentasjonen for familien er en måte å øve på som kan foreslås, å snakke med læreren om å få presentere først eller sist litt avhengig av hva en synes er best kan være et annet.

Samtale skaper bevissthet

Mange barn vil kanskje begynne med å be om hjelp før de øvrige spørsmålene er gått gjennom. Det vil likevel være lurt å stille de øvrige spørsmålene. Det har med egen bevisstgjøring rundt det å, i dette tilfelle, skulle prestere og takle stress.

Håpet er jo at det som gjøres for å hjelpe vil være med på å gjøre at barnet, til tross for presset og stresset, våger seg utpå. Det er først da en kan få en god erfaring med å lykkes, og kanskje også få noen gode tilbakemeldinger.

Forhåpentligvis vil en god erfaring og en god opplevelse av å mestre kunne snu de tankene en hadde. Neste gang en skal gjøre noe tilsvarende tenker barnet kanskje at dette er noe det får til. Den effekten vil kanskje forsvinne litt dersom en hopper rett på det å hjelpe.

Suksesshistorier er også viktige!

Spørsmålene over kan selvfølgelig også stilles i forhold til suksesser, men da er det kanskje ikke nødvendig å stille hjelpe-spørsmålene. Det at en tar seg tid til å lytte når suksesshistorien fortelles er anerkjennende og hjelpsomt i seg selv!

Å jobbe mot mål

Det er viktig å håndtere og å kontrollere følelser, tanker og handlinger knyttet til stress og press. Noe annet en trenger å beherske er det å kunne sette seg og jobbe mot mål – både personlige og kollektive. Et eksempel på kollektive mål kan være regler for hvordan en skal oppføre seg mot hverandre i klassen.

Personlige mål handler om det en skal gjøre, men også det en kan gjøre for å bli bedre på noe. Dette krever en bevissthet om både ens styrker og svakheter. Hva er jeg god på, og hva trenger jeg å øve mer på? Og ikke minst; hvordan kan jeg gå frem for å nå målene mine? Dette er sentrale spørsmål å kunne svare på både med tanke på skolen, men også relevante for fritidsaktiviteter.  

Foreldre er de beste til å kunne gi barn tilbakemeldinger på deres styrker. Før man kommenterer det de trenger å øve på, skal man alltid starte med å poengtere en styrke. Dette bør helst komme i naturlige sammenhenger hjemme, eller når de utøver sin fritidsaktivitet. For hver ting vi tenker de kan bli bedre på, må vi nevne ti ting de er gode på!

Barn og unges vurderinger av seg selv

Det er naturlig å snakke med barn om det de gjør enten på skolen eller på fritidsarenaen. I den grad det er mulig bør man noen ganger også stille spørsmål om hva de selv tenker rundt egne prestasjoner.

Det er ikke alltid nødvendig at foreldrene forteller dem det i klartekst. Faren ved å la barna selv vurdere eller evaluere, er at de ofte er mer kritiske til seg selv enn nødvendig. Foreldres oppgave blir å nyansere. «Det var jo en nokså vanskelig oppgave. Jeg kan tenke meg at det også var andre som ikke gjorde det så bra som de ønsket».

Veien videre vil være å se hva en kunne ha gjort for å gjøre det bedre. Ofte vil det handle om å øve seg og å lese. Det betyr at arbeidsmåtene ofte kan bli et tema.

Foreldrenes rolle

Foreldre spiller en viktig rolle i å hjelpe sine barn til å finne frem til måter å arbeide på som fungerer optimalt for dem. Det er ikke noe poeng å sitte og lese eller trene på regneoppgaver i matematikk til en enten sovner, eller blir så lei at en spyr! Det kan i mange tilfeller diskuteres hva en får ut av slikt med tanke på læring.

Det er viktig å kunne koble av og dermed koble på igjen, og det handler om å finne en balanse. Dette kan være balansen mellom arbeid og pauser, inntak av drikke eller annen næring og det å unne seg noen morsomme adspredelser. Forskning viser at slik av- og påkobling har stor betydning for læring.

Viktig: Ingen er like på dette området. Det som fungerer for en, fungerer ikke for andre. Uansett bør det være en slik balanse. Å legge inn en gaming-pause kan for noen være en god ide, mens å gå en tur med hunden fungerer godt for andre.

Hvor avansert en vil gjøre dette får være opp til den enkelte, men det er mulig å lage skjemaer hvor en tester ut lengden på arbeidsøkter, lengden på pauser, type adspredelse og inntak av noe nyttig eller godt. Belønning er viktig, men det å selv kunne gi seg belønninger er viktigst av alt.

Til ettertanke

  • Tenk på en gang du synes du var spesielt god til å takle en situasjon med barnet ditt?
  • Kan du bruke noe herfra i andre situasjoner?